Bli kvitt dem - bli kvitt dem

Bli kvitt dem - bli kvitt dem

Arne Tveit, Midt-norsk kompetansesenter for atferd

I løpet av de siste 20-30 årene har de aller fleste segregerte tiltak for elever med atferdsvansker blitt avviklet, men både den nye opplæringsloven og signaler fra den politiske ledelsen i departementet tyder på at pendelen er i ferd med å svinge tilbake i retning av særtiltak og spesialskoler for elever med utagerende atferd.

Statssekretær Marit Elisabet Totland i kirke- utdannings- og forsknings-departementet sjokkerte mange da hun nylig uttalte seg til NRK/ Dagsrevyen (22/11-99) i forbindelse med en rekke medieoppslag om voldsepisoder på ulike skoler på Østlandet. I intervjuet slår hun fast at departementet, som sitt svar på denne utviklingen, vil vurdere en endring av Opplæringsloven i retning av å gi muligheter for skoler til å fjerne elever som er involvert i voldsepisoder fra skolen og plassere dem i særtiltak uten samtykke fra foreldrene. Dette var tydelig tale fra Statssekretærens side. For å sikre en skole for «alle», så må noen fjernes. Nok en gang er det elever med utfordrende atferd som skal støtes ut og det ved hjelp av nye tvangsparagrafer i lovverket.

Segregering og nye tvangslover
I over 100 år, helt siden den første folkeskoleloven ble vedtatt, har samfunnet vært opptatt av å sikre at enhetsskolens utvikling og framvekst må skje parallelt med at det eksisterer særlover og tvangsmidler som kan skille ut uønskede elementer i elevflokken. Denne elevgruppen, som med sin ofte vanskelige og utagerende atferd utfordrer både lærere og medelever, har man i ulike epoker plassert i tvangsanstalter, skolehjem, spesialskoler og spesialklasser. I løpet av de siste 20- 30 årene har disse særtiltakene i all hovedsak blitt nedlagt og avviklet i inkluderingens, demokratiets og humanismens navn. De fleste elevene med særskilte behov, også de med atferdsvansker, har etterhvert fått sitt skoletilbud i den lokale skolen på hjemplassen. I svært mange tilfeller riktignok i form av en segregerende praksis med enetimer og undervisning i liten gruppe. Men både i vårt land, og i enda større grad i land vi liker å sammenligne oss med, er nå pendelen i ferd med å snu. Spesialklassene og spesialskolene er på vei tilbake igjen.

Til tross for at inkluderingsideologien står sterkt både i det politiske miljøet (jf Grete Knudsens kronikk i Dagbladet 29/11-99) og ute i skoleverket, eksisterer det en betydelig motstand. Flere politiske partier på Stortinget (H og FRP) ønsker en reetablering av spesialskolene, og ute i skoleverket reises det fra ulike hold innvendinger mot at inkluderingen har gått for langt spesielt i forhold til elever med atferdsvansker. Det stilles spørsmål ved hvor langt skolen, medelevene og lærerne skal være nødt til å strekke seg i forhold til elever som ikke tilpasser seg skolens rammer.

En stor norsk undersøkelse som nylig er gjennomført viser at det er en klar ammenheng mellom atferds-vansker og lærerenes undervisning og de relasjonelle forholdene i klassen (mari-anne sørlie og thomas nordahl, 1998). Det er m.a.o ikke nødvendigvis slik at det er elevene som skaper problemene, men like gjerne skolens undervisning og rammer som skaper vansker for elevene. denne kunnskapen er viktig å ha med seg når man diskuterer tiltak som kan hjelpe mot utfordrende atferd. det nytter ikke med tiltak som ensidig retter oppmerksomheten mot å korrigere og kontrollere den enkelte elev. En slik praksis vil svært sjelden føre fram og det neste kravet som fremmes blir da som oftest å fjerne eleven fra timen, fra klassen og tilslutt fra skolen. I den nye Opplæringsloven har departementet en merknad som kan ses som en konsesjon til et slikt mer segregeringsvennlig ideologisk standpunkt i forhold til elever med atferdsvansker:

Ingen kan likevel tvingast til å ta imot spesialundervisning, heller ikkje til å ta imot denne opplæringa på ein annan skole enn den nærmaste. Eleven kan derfor velje å halde fram på den nærmaste skolen, jamvel om tilbodet om spesialundervisning blir dårlegare på denne skolen. Unntak frå denne valretten kan likevel tenkjast i svært spesielle tilfelle når åtferda til eleven i alvorleg grad går ut over læringssituasjonen for dei andre elevane på skolen og det dermed ikkje er forvarleg å gi eleven eit opplæringstilbod på skolen. I slike tilfelle kan eleven visast til ein særleg bemanna og utstyrt skole for å oppfylle retten og plikta til grunnskoleopplæring (Merknad til Opplæringslovens § 8-1, min utheving).

Her åpnes det for at hensynet til læringssituasjonen til de andre elvene skal kunne hjemle segregering av enkelt elever p.g.a deres atferd. Elever med atferdsvansker stilles i forhold til å bli segregert i en særstilling sammenlignet med andre elever med særskilte vansker og behov.

Både Statssekretærens uttalelser og departementets merknad representerer et syn som i praksis innebærer en gjeninnføring av tvangsbestemmelsene i skoleloven i forhold til segregering og dette vil sette inkluderingspolitikken i norsk skole flere tiår tilbake. Det mest oppsiktsvekkende ved Statssekretærens uttalelse var likevel at den så åpent avslørte at det er denne type kontroll- og tvangstiltak SOM er de første og beste ( og eneste?) virkemiddleR staten vil gripe til i forhold til et sakskompleks som krever en omfattende og flerfaglig tilnærming.

Det finnes alternative strategier og tiltak som tar fatt i problemene på en helt annen og grundig måte. Et avisoppslag (Dagbladet 19/11) om utviklingen på Hersleb skole, som ironisk nok stod på trykk bare noen dager i forveien, illustrerer dette på en god måte. Hersleb skole var som kjent for et par år siden åsted for et tragisk mord hvor ungdommer fra ulike etniske minoriteter var involvert Ved denne skolen har de i tiden etter jobbet systematisk for å gripe fatt i problemer knyttet til vold og utagering. Dette arbeidet har vært organisert som et prosjekt med ulike ressurspersoner og faggrupper involvert. De har tatt i bruk nye og utradisjonelle metoder og reaksjonsmåter med vekt på tidlig intervensjon og rasjonell og rettferdig tilnærming. hele skolen og ikke minst elevene er mobilisert og resultatene er gode. Voldstendensene og atferdsavvikene er redusert og trivselen har økt. Dette eksemplet er ikke enestående. Det finnes andre eksempler fra skoler som står midt oppe i problemene og som våger å gå nye veier, og som mobiliserer lærerne og elevene til å utvikle gode og trygge læringsmiljøer for alle elever.

Eksemplet Bjugn
Barn og unge som er plassert i barneverninstitusjoner står i en særstilling i forhold til skolens inkluderingsmål. Denne elevgruppen blir ofte segregert fra sin familie, sine venner og sin hjemmeskole som en følge av plasseringen. De kommunene som er vertskommuner for institusjonene stilles overfor store utfordringer i å tilrettelegge for et inkluderende skoletilbud for denne elevgruppen. Undersøkelser viser at dette er en elevgruppe som kommer svært dårlig ut i inkluderingssammenheng.

Bjugn kommune i Sør-Trøndelag har de siste 2 ½ årene jobbet med et stort prosjekt som tar denne utfordringen på alvor. Kommunen har to ungdomsinstitusjoner, en offentlig og en privat. Mange av ungdommene er plassert i institusjon på tvang etter atferdsparagrafene i barnevernloven. De har mangelfull opplæring og mange skoleskifter bak seg, og de er preget av sterk motstand mot skole. Når de skal motta sitt skoletilbud i kommunen er de i en vanskelig og ofte traumatisk brudd- og tilpasningsperiode i livet sitt. Svært mange av disse ungdommene har dessuten store samspillsvansker i forhold både til jevnaldringer og lærere. Dette bidrar til å gjøre inkluderingen av disse elevene til en komplisert og krevende prosess.

Bjugn kommune innså at skoleverket i kommunen ikke maktet å ivareta disse elevenes særskilte behov ved hjelp av tradisjonelle løsninger. Kommunen har derfor organisert et prosjekt som tar høyde for de særegne mottaks- og tilpasningsproblemene denne elevgruppa har samtidig som de holder fast ved inkluderingsmålet. De har opprettet en base på utsiden av skolen med egne ansatte lærere og miljøarbeidere som bistår elevene i den første fasen. Gjennom en stabiliseringsfase motiveres og bistås elevene i en innslusingsprosess mot de ordinære skolene. Dette arbeidet skjer i nært samarbeid med barneverninstitusjonene og de lokale grunnskolene. Parallelt med denne organiseringen er de fire grunnskolene (1-10 kl) i kommunen involvert i et inkluderingsprosjekt som har som mål å aktivt legge til rette for å utvikle læringsarenaer for inkludering og jevnaldersosialisering mellom egne elever og elevene fra barneverninstitusjonene i tilknytning til de lokale skolene. På disse læringsarenaene (naustprosjektet, gårdsprosjektet og musikk og kulturprosjektet) er det med hell prøvd ut ulike inkluderingsstrategier med sikte på å styrke jevnaldersosialiseringen og mestringsevnen hos disse ungdommene. Evalueringen av dette arbeidet viser at kommunen er på rett vei når det gjelder å utvikle nye modeller og virksomme strategier for å inkludere en gruppe elever som svært ofte kommer til kort innenfor enhetsskolens ofte trange rammer.

Den politiske ledelsen i fagdepartementet burde framheve disse nyskapende og gode eksemplene fra hersleb skole og bjugn kommune for å komme på offensiven og vise handlekraft i forhold til vold og utagering i skolen. istedet tyr de til gammel medisin som for lengst er utgått på dato og som vi vet har ingen helbredende virkning på de ungdommene det gjelder.

Tilbake