Nyheter
Kontakt oss
Webster-Stratton
Skoletilbud og barnevern
Opplæring og veiledning
Utviklingsarbeid
Samarbeidspartnere
Publikasjoner
Viktige linker
Presentation in English
Hovedsiden

  

Tilbake

”De umulige” – er det mulig?

Arne Tveit, Midt-norsk kompetansesenter for atferd


Er det mulig å finne inkluderende løsninger for de ungdommene som utfordrer oss aller mest? Eller må vi skjerme og beskytte oss mot dem? For politikerne og journalistene i pressen kan det synes som om «det enkleste er pistol». Når hjelpen framstår som utilstrekkelig, når kompetansen synes mangelfull og når tiltakene ikke virker, er det nærliggende og tro at «medisinen» ikke fungerer og at nye og enklere tiltak må iverksettes. Det tragiske er at den ”medisinen” som nå foreskrives er utgått på dato for lenge siden. Både skole og barnevern har en lang og trist historie bak seg med bruk av straff og tvang. Dette hevder forfatteren av denne artikkelen . Han tar til orde for mer systemorienterte tiltak og viser til positive erfaringer fra inkluderende modeller på grunnskoler i lokalmiljøene.

Vi lever i et samfunn hvor volds- og kriminalitetsproblemene knyttet til enkelte ungdoms-miljøer, spesielt i storbyene, stiller hele samfunnet og i første rekke foreldrene, skolen, politiet og barnevernet overfor nye utfordringer. Både i media og blant politikerne ropes det på strengere og mer effektive tiltak. Metodene med å «forstå og hjelpe» skal erstattes med en tøffere linje med å straffe og ansvarliggjøre. Barneombudet og en rekke sentrale politikere har tatt til orde for å fjerne den kriminelle lavalderen, innføre en særdomstol og la barn og unge gjøre opp for seg ved å utføre fysisk arbeid. Disse tankene representerer på mange måter en kraftig pendelsvingning tilbake til et strafferegime vi kjenner fra vår nære historie med tvangsanstalter og spesialskoler. Det er i lys av disse politiske og samfunnsmessige strømningene vi kan vurdere utviklingen mot økt utstøtning og segregering i skolen og innføring av nye tvangsparagrafer i opplæringsloven. Det er videre i denne sammenheng vi kan se den økte bruken av atferdsparagrafene i barnevernloven og tvangsplassering av ungdom på enetiltak. Samfunnet strammer til mot de ungdommene som ikke makter å innordne seg og bryter lover og regler.

Parallelt med denne tendensen mot å utvikle tiltak som vektlegger straffeforfølging og ansvarliggjøre av den enkelte ungdom foreligger det en solid dokumentasjon fra en faggruppe som langt på vei undergraver en slik strategi. Forskerne har gjennomgått nasjonal og internasjonal litteratur som beskriver programmer og tiltak for å redusere problematferd og utvikle sosial kompetanse (Rapport 2000, KUF/BFD). I rapporten deres, som ble publisert i juni i år, går det klart fram at tiltak som bare fokuserer individrelaterte faktorer har vist seg å ha klare begrensninger i forebygging av alvorlige atferdsproblemer. I tiltaksforskning og -ut- vikling har fokus gradvis dreid seg fra individuelle mot kontekstuelle faktorer. Foreldre, venner, aspekter ved skole- og klassemiljø, media og sosiale normer er faktorer som vies økt oppmerksomhet

Gjennomgangen av den internasjonale litteraturen dokumenterer at avskrekkende program og stramme regimer har liten innvirkning i forhold til å redusere ungdomskriminalitet. Rapporten fra faggruppen framhever at det ikke finnes enkle løsninger Det som ser ut til å virke er aktiv og systematisk innsats mot risikofamilier og utvikling av tiltak i skolen . Omfattende tiltak og programmer mot risikofamilier og utsatte ungdomsgrupper som PMT (Parent Management Training) og MST (Multi Systemisk Terapi) prøves nå ut i en rekke fylker og resultatene så langt er positive. I skolen er det først og fremst gjennom endring av lærerens undervisningspraksis i klasserommet, endring av skolens praksis over for elever som viser problematferd og større regelklarhet og konsistent regelhåndhevelse man kan vise til positive resultater.

Når jeg tar til orde mot den «nytenkningen» som presenteres av sentrale politikere i den sosial – og kriminalpolitiske debatten, så betyr det ikke at jeg vil bli tatt til inntekt for et syn som ensidig forsvarer dagens situasjon eller forsøker å skjønnmale realitetene. Det er ingen grunn til å legge skjul på at det er svært krevende og utfordrende ungdomsgrupper vi har å gjøre med. Det kreves derfor et visst politisk mot og faglig tyngde å stå i mot det presset som reises for å finne andre og mer kortsiktige løsninger. Men det å utvikle virksomme tiltak for denne målgruppen er både ressurs- og tidkrevende og innebærer bl.a at skole og barnevern i samarbeid med barne- og ungdomspsykiatrien må inngå i et langt tettere og mer forpliktende samarbeid enn det som er dagens realitet. En slik innsats må dessuten være fundert på å vektlegge forebyggende tiltak og inkluderende strategier

Jeg har gjennom flere år deltatt i veiledning og evaluering av lokale utviklingsprosjekter hvor behovet for fleksible og tilpassede løsninger innenfor rammene av en inkluderende skole har stått i fokus. Dette er modeller som har sitt utgangspunkt i en spesiell målgruppe, barn og unge bosatt i barneverninstitusjon, men som har stor overføringsverdi til andre elevgrupper med store atferdsvansker. Barnevernbarna har særskilte behov for ivaretakelse når de kommer til en ny skole og et nytt miljø, ofte midt i skoleåret. I noen av prosjektene har de derfor bygd opp en egen beredskap og et særskilt mottak som sluser /støtter elevene inn i klassen/skolen. Et av prosjektene har i tillegg vektlagt utvikling av ulike praktiske læringsarenaer i tilknytning til de ordinære skolene i kommunen. Dette er felles arenaer for mestring, sosialisering og omvendt integrering mellom ungdom fra institusjon og elever i den ordinære skolen. Samtidig ivaretar disse læringsarenaene grunnskolens behov for økt variasjonsbredde og et større mangfold av tiltak for alle sine elever.

Befringutvalget som gir en tilstandsvurdering av barnevernet i Norge (NOU 2000:12) peker først og fremst på vanskelighetene og begrensningene i arbeidet med å inkludere barn og unge i institusjon i den lokale skolen og nærmiljøet. Dette synes å være en svært defensiv strategi. Hvis vi fortsatt skal benytte institusjonsplassering som en del av tiltakskjeden for utsatte barn og unge må målet om inkludering og jevnaldersosialisering fastholdes. Dette målet er sammenfallende med institusjonenes mål om å bidra til at ungdommene utvikler seg til selvstendige og samfunnsdeltakende individer. Alternativet blir å betrakte institusjons-plassering som en løsning som innebærer segregering og skjerming fra jevnaldergruppen og lokalmiljøet både på skolen og i fritiden. Det vil da være nærliggende å betrakte institusjonsplasseringen som en ren bortplassering eller et straffetiltak.

Det er rimelig å plassere atferdsvanskelige ungdommer i barnevernet i gruppen blant de mest sårbare, utsatte og vanskelige av ungdommene. Det er denne gruppen ungdommer som inngår i det tabloidpressen omtaler som «jævelunger og verstinger». En gruppe som vekker liten sympati og forståelse og hvor ropet om å fjerne og straffe raskt bringes på banen. Men disse ungdommene har faktisk krav på vår respekt og forståelse. De har krav på hjelp og omsorg. Samtidig som de må konfronteres med sine handlinger og ansvarliggjøres i forhold til sin atferd. Det å opprette en god balanse mellom støtte og konfrontasjon er et av kjernespørsmålene i forhold til å utvikle virksomme tiltak. De fleste av disse ungdommene ønsker å bli selvstendige individer og leve et normalt liv i et fellesskap basert på forpliktende relasjoner til andre. En ungdom fra et ungdomshjem med et utall skole- og institusjonsskifter bak seg uttrykte det slik: «Alt som skal til for at jeg skal lykkes med å gå i en vanlig skole er en kompis og en ålreit lærer». Så enkelt og likevel så vanskelig kan det være.


Litteratur:

Rapport 2000 : Innstilling fra faggruppe, juni 2000. Vurdering av tiltak for å redusere problemateferd og utvikle sosial kompetanse, BFD og KUF.

NOU 2000:12: Barnevernet i Norge (Befringutvalget)

Om forfatteren: Cand polit, ansatt ved Midt- norsk kompetansesenter for atferd i Trondheim. Har publisert flere artikler om utfordrende barn og unge i skole og barnevern. Er medforfatter i en nylig publisert bok ”De umulige” – er det mulig? Om grunnskolen og ungdom bosatt i barneverninstitusjoner. En bok om problematferd og inkludering.

Tilbake