En segregert gruppe i skolen

Barnevernsbarna - en segregert gruppe i skolen

Arne Tveit og Arnt Ollestad

Hovedintensjonen i norsk skolepolitikk om integrering i den ordinære grunnskolen ser ikke ut til å gjelde for barn og unge i barnevernsinstitusjon. En landsomfattende undersøkelse av grunnskoletilbudet til barn og unge i 37 fylkeskommunale barnevernsinstitusjoner viste at svært mange av disse fikk sin skolegang i segregerte tilbud utenfor den ordinære skolen. De som gikk i ordinær skole fikk ofte sin undervisning utenfor samlet klasse enten som eneundervisning eller i liten gruppe.

Barn og unge i barnevernsinstitusjon er grunnskoleelever med krav på et likeverdig og tilpasset skoletilbud på linje med alle andre. De utgjør en liten gruppe, ca. 1350 på landsbasis, men det er en gruppe barn og unge som samfunnet har tatt et helt spesielt ansvar for. Felles for disse barna er at det er forhold i deres sosiale situasjon som gjør at samfunnet må tre støttende til. Endringene i barns omsorgssituasjon, som medfører at de flytter bort fra sitt hjem og vante miljø og må bytte skole, er i seg selv som oftest en sterk tilleggsbelastning. Tall fra vår undersøkelse viser at 68.3 % av beboerne måtte skifte skole ved flytting til institusjon. Ofte kommer deres problemer til uttrykk og forsterkes i skolen og de kan ha store vansker med å finne seg til rette i sitt nye miljø. Nettopp den vanskelige og sårbare situasjonene disse elevene er i stiller store krav til både innholdet og organiseringen av det skoletilbudet samfunnet tilrettelegger.

Fylkeskommunens ansvar

Ansvaret, både faglig og økonomisk, for elevers grunnskoletilbud er normalt tillagt kommunene. For grunnskoletilbudet til barn og unge som bor i sosiale og medisinske institusjoner, inkludert barnevernsinstitusjoner, ligger ansvaret hos fylkeskommunen i og med lovendringen av 20.07.91. Departementet anga som begrunnelse for denne omleggingen at den skulle avvikle gjesteelevordningene og at man skulle oppnå mer forenklede og entydige ansvarsforhold. Tidligere praksis hadde vært at den enkelte vertskommune sørget for å drive og etablere undervisning for elever som var bosatt i barnevernsinstitusjoner og sendte refusjonskrav til hjemkommunen slik det i dag er praksis for fosterhjemsplasserte barn.

På bakgrunn av grunnskoleloven skal de rettigheter barna i institusjonene har, når det gjelder grunnskoletilbudet, være sidestilt med de som gjelder for barn som bor hjemme hos sine foreldre. Fylkeskommunene har det samlede ansvar for at disse barnas skolerettigheter blir ivaretatt. Dette kan de gjøre på to måter: 1) ved at fylket kjøper tjenester av den enkelte kommune, 2) ved at fylket selv har et helhetlig faglig og administrativt ansvar, i tillegg til det økonomiske, ved bl.a å overta arbeidsgiveransvaret for det pedagogiske personalet.

Gjennom vår undersøkelse har vi funnet ut at det var store forskjeller mellom de 14 fylkeskommunene som deltok, i hvilke utstrekning de tok faglig ansvar for skoletilbudet til denne elevgruppen. Det var faktisk bare i ett fylke at man hadde tatt et fullstendig faglig ansvar for alle institusjonselevene. I 3 andre fylker hadde man tatt et delvis faglig ansvar. For 8 fylkers vedkommende utøvet fylkeskoleetaten sitt ansvar ved å overføre økonomiske midler til den enkelte kommunen. Undersøkelsen avdekket også at to av fylkene våren 1995, nesten fire år etter at fylkene ble gjort ansvarlige i lovs form, fortsatt ikke hadde overtatt hverken det økonomiske eller det faglige ansvaret.

Det blir et tankekors for oss at fosterhjemsplasserte grunnskoleelever, samt de barn og unge som er plassert i private institusjoner, er et kommunalt ansvar på linje med alle andre, mens grunnskoletilbudet for barn og unge i fylkeskommunale barnevernsinstitusjoner, skilles ut til et annet forvaltningsnivå nærmest som en «forvaltningsmessig segregering». Denne forskjellen oppleves av mange barn og deres foresatte ettersom det ikke er uvanlig at de samme barna skifter mellom å bo hjemme, på institusjon og i fosterhjem. Slik kan de oppleve å «vandre» mellom forvaltningnivåene med forskjellige ansvarsforhold, retningslinjer og prosedyrer noe som fører til at forvirringen og faren for vilkårlighet øker.

Segregert fra ordinær skole og samlet klasse

I norsk skolehistorie har vi hatt en svingning fra segregering av vanskelige og skoletrøtte barn til tukthus, tvangsskoler, redningsanstalter og statlige spesialskoler, til integrering i den ordinære grunnskolen i nærmiljøet. Normalitets- og integreringstanken har fått et stadig større gjennomslag i norsk skolepolitikk de siste 20-25 årene. To store reformer i 90-årene, Prosjekt S (nedleggelse av de statlige spesialskolene) og HVPU-reformen (ansvarsreformen), har forsterket denne integreringsprosessen. NOU 18/1995 («Smith-utvalget) fastholder og forsterker ytterligere denne hovedlinjen i norsk skolepolitikk og foreslår at den gjøres gjeldende også for den videregående opplæringen.

Er institusjonsbarnas skoletilbud i tråd med disse overordnede mål? Tallene våre viste at vel 1/3 av alle elevene i utvalget fikk et segregert tilbud utenfor ordinær grunnskole. Dette fikk de enten i spesialskoler, alternative kommunale skoler eller egne skoler ved institusjonen. For elevene på ungdomstrinnet gjaldt dette nesten annenhver elev.

Hva så med de elevene som fikk et tilbud i den ordinære grunnskolen? Mottok de et ordinært undervisningstilbud i samlet klasse? Materialet vårt viste at 42.1 % av disse elevene fulgte vanlig undervisning i samlet klasse, mens 57.9 % ikke fulgte vanlig undervisning i samlet klasse. Det var en klar dominans av det som blir kalt organisatorisk differensiering, dvs. eneundervisning og undervisning i liten gruppe, utenfor samlet klasse. Pedagogisk differensiering i form av f.eks. tolærersystem og assistent inne i klassen var langt mindre utbredt.

En av hovedkonklusjonene i undersøkelsen var at intensjonen om en felles skole for alle ikke ser ut til å gjelde for barn og unge i fylkeskommunale barnevernsinstitusjoner. Dette er urovekkende og bør mane myndigheter og politikere til særlig aktsomhet. Departementet bør føle et spesielt ansvar for bidra til å fjerne eventuelle forvaltningsmessige uklarheter og sikre at denne elevgruppens rettigheter fult ut blir ivaretatt. En aktiv innsats på dette området er påkrevd ettersom det er grunn til å frykte at det er sider ved de nye utdanningsreformene som kan bidra til å øke segregeringen.

Diskusjonen om man skal kunne godta en midlertidig segregering fra den ordinære grunnskolen med et mer langsiktig siktemål for integrering har pågått i fagmiljøene i en årrekke. På samme måte som man har vært opptatt av at man i sin integreringsiver ikke måtte bruke barn og unge som «plogspisser» for å nå skolepolitiske mål. Om en elev blir segregert med håp om en framtidig integrering eller eleven bare formelt er integrert, men mottar sin undervisning adskilt fra de andre elevene, vil stigmatiseringen kunne oppleves å være like sterk. Det er dette som gjør spørsmålet om hvor elever mottar sitt skoletilbud så vanskelig og som pålegger skolemyndighetene et stort ansvar uansett hvor i forvaltningen dette ansvaret er plassert. Spørsmålet er hele tiden hva som skal styre plasseringen av enkelte elever i segregerte tiltak. Skal det være den enkelte elevs behov utfra en sakkyndig vurdering, eller er det lærernes og de øvrige elevenes behov som er avgjørende?

Framtidige utfordringer

Skolen har vært og er en forholdsvis konservativ samfunnsinstitusjon, der de store endringene ikke har kommet så raskt. Det har imidlertid skjedd en endring de siste årene. Den skolepolitiske og samfunnsmessige situasjon har skiftet karakter. I de nye skolereformene legges det mer vekt på presiserte krav om felles innhold i skolen med sentralt dikterte læreplaner. Ressursulikheten kommunene i mellom har økt og vi har fått sterkere krav fra næringsliv og offentlige styringsorganer om å øke elevenes kunnskaper i de formalteoretiske fag. Dette kan etter vår mening ikke medføre annet enn at intensjonen om at vi skal ha en skole «for alle» står i fare for å bli forlatt.

Utviklingstendensene som er skissert over vil, utfra erfaringer i våre naboland og Storbritannia, medføre at stadig flere elever ikke makter kravet til en offentlig skole der fagkravene blir ytterligere skjerpet og «normalitetsnormen» blir stadig mer innsnevret. Som en følge av dette vil antallet segregerende tiltak øke - ikke minst vil vi få et økende press på barnetrinnet. Dette vil kunne føre til en utbygging av private skoler, offentlige alternative skoler/tiltak og fordekte «spesialskoler», for de elever som ikke passer inn i en stadig mer «snever» offentlig enhetsskole. Erfaringene fra andre land tyder på at en slik utvikling i første rekke rammer elever med sosiale og emosjonelle vansker. Elevene som har vært i fokus for vår undersøkelse vil derfor, er vi redd, være godt representert i denne gruppen av elever.

Om forfatterne:

Arne Tveit, pedagog og konsulent ved Rogneby kompetansesenter, statlig spesialpedagogisk senter for sosiale og emosjonelle vansker.

Arnt Ollestad, spesialpedagog og konsulent ved Rogneby kompetansesenter, statlig spesialpedagogisk senter for sosiale og emosjonelle vansker.

Begge forfatterene er ansatt ved senterets Trondheimskontor og har allsidig bakgrunn fra ordinære grunnskoler og alternative opplæringstilbud. De har hatt ansvaret for undersøkelsen som det refereres til i artikkelen. Undersøkelsen, «Barnevernsbarna - en segregert gruppe i skolen - en undersøkelse om grunnskoletilbudet til barn og unge i fylkeskommunale barnevernsinstitusjoner», er gjennomført etter et initiativ fra Barnevernsinstitusjonenes samarbeidsforum og finanisiert med midler fra Barne- og familiedepartementet.

Tilbake