Når plassering i barnevernsinstitusjon er en endeholdeplass for ungdommene

Når plassering i barneverninstitusjon er en endeholdeplass for ungdommene.

Bjørn Arnesen, cand. socion, Midt-norsk kompetansesenter for atferd - Trondheim

1. Innledning

Siden tidlig på nittitallet har det vært en betydelig satsning på det offentlige barnevern i Norge. Kvantitativt har økningen vært formidabel, mens det først er nå på enden av tiåret at de kvalitative sider har fått full oppmerksomhet. Det norske Barne- og familiedepartementet har de siste årene prioritert kompetansespørsmålet i barnevernet høyt, og har som mål å iverksette tiltak som skal bidra til at kompetanse blant barnevernsarbeiderne skal høynes. Departementet har også utarbeidet et omfattende program med fokus på innsatsen til barn og unge med alvorlige atferdsvansker. De fleste av de dette omfatter er ungdom og de bor i offentlige barneverninstitusjoner.

Denne artikkelen vil rette sitt fokus mot denne gruppen. Jeg vil presentere resultater fra en evalueringsundersøkelse som jeg gjennomførte sammen med Graham Clifford ved en privat ungdomsinstitusjon for jenter - Trogstad ressurssenter - i 1996/97.(Arnesen og Clifford 1997) Trogstad ressurssenter er en institusjon som rekrutterer jenter fra hele Norge. Jenter som har det felles at de har vært utsatte for alvorlige overgrep og/eller omsorgssvikt. De fleste av jentene har også det felles at Trogstad er deres siste sjanse, etter lange rekker av tidligere omsorgstilbud har brutt sammen. I de fleste tilfeller har jentene erfart å bli avviste av disse institusjoner og fosterhjem på grunn av sin vanskelige og krevende atferd.

Mitt særlige anliggende er det utgangspunkt at institusjonen er jentenes siste sjanse. Et forhold som forøvrig ikke er unik for denne institusjonen, men som er en realitet for mange ungdommer og institusjoner. Trogstad kan således betraktes som jentenes endeholdeplass i en institusjonskarriere av varierende varighet. Problemstillinger knyttet til dette forhold som jeg vil presentere er; Hvilke innsats gjør insititusjonen for jenter i en slik situasjon? I hvor stor grad er innsatsen innrettet mot at oppholdet er den siste i rekken? Hva er virksomt og hva er ikke virksomt for jenter som har en lang rekke av mislykkede plasseringer i bagasjen? I hvor stor grad er det sammenheng mellom innsats i institusjon og tilbud/oppfølging i forlengelse av institusjonsoppholdet?

Evalueringsundersøkelsen omfattet intervjuer av hele personalgruppen på institusjonen, ansvarlige barnevernskuratorer fra et utvalg av kommuner jentene kommer fra og med ledere i to av de fylkeskommuner som er medansvarlig for driften av institusjonen. I tillegg ble et utvalg av jentene intervjuet. Det ble gjennomført fire intervjuer med jenter som bodde ved institusjonen i undersøkelsesperioden, og fire intervjuer av jenter som hadde flyttet ut. Alle intervjuene som ble gjennomførte var kvalitative dypbdeintervjuer. Resultatene som presenteres her er hentet fra datematerielle fra disse intervjuene.

Et fellestrekk ved intervjuene med jentene var en imponerende villighet og evne til å berette detaljert og omfattende om erfaringer og opplevelser som for dem var vanskelige og smertefulle. En av jentene i undersøkelsen uttrykker seg på denne måten når hun skal forsøke å oppsummere nytte av sitt opphold på Trogstad ressurssenter:

"De har hjulpet meg mye, men det har mange dårlige sider også. Det har sine gode og dårlig sider. De har vist at de har brydd seg. Jeg har måttet sloss med personalet mange ganger. Det har vært mye krangel med noen av de andre jentene. Det blir litt mange når det er åtte på huset. Akkurat nå er det deilig, for nå er vi bare seks jenter. Langt fram vil jeg komme til å tenke...»tenk om jeg ikke har bodd på Trogstad. Da har jeg ikke ville gått på skolen, da har jeg ikke hatt penger, skole, ett sted å bo. Jeg ville ha endt opp gammel og grå på gaten». De har gitt meg et nytt liv."

Jeg har valgt å bruke denne jentas oppsummering av Trogstad som ett av mange bilder på hvordan plassering i barneverninstitusjon kan framstå. Bildet er av det lykkelige slaget. Ikke et bilde som er ensidig og unyansert, men som er følelsesbetont, og ikke minst framtidsrettet. Dette er ei jente som har funnet en retning for sitt liv, og som er full av håp og vilje for framtiden. Når jeg beskriver Trogstad ressurssenter som en endeholdeplass for jentene, er det med tanke på at oppholdet er den siste i deres barnevernskarriere. At oppholdet således kan og bør siktes inn på å bidra til den selvstendiggjøring som kreves av jentene i forlengelse av oppholdet og som jentene i studiet søker mot.

I arbeidet med ungdom med særlig krevende atferd og med bakgrunn i en særdeles problematisk oppvekst, er endrings- og behandlingsresultater oftest små. Overgangen fra institusjonsopphold til etablering i et selvstendig liv kan betraktes som en særlig kritisk fase for ungdommene. Til tross for det, er denne overgangen lite fokusert i barnevernfaglige metoder og praksis. Langt på vei framstår dette innsatsområde som et forsømt område både i barneverninstitusjoners arbeid og det kommunale barnevernets arbeid.

Mitt innlegg på dette 2. Nordiske forsknings- og praksis-symposium i sosialt arbeid vil fokusere tre begreper. Dette er begreper jeg betrakter som nyttige i sammenheng med overgangen til et liv i forlengelse av et siste institusjonsopphold.

De tre begrepene er: 1. Overganger, 2. Stabilisering, 3. Selvstendiggjøring. Dette er begreper som sånn sett omfatter hele prosessen ved plassering av ungdom i barneverninstitusjon, men som henger nøye sammen med de kvaliteter som er viktig med tanke på overgangen til et selvstendig liv.

1.1. Overgang.

Situasjonen for jentene som blir plassert på Trogstad er at de kommer dit som en siste sjanse i en turbulent, om enn for de fleste en relativ kortvarig, barnevernskarriere. For samtlige jenter i utvalget(8) var det slik at de kom fra ett eller flere omsorgstiltak som hadde brutt sammen. De fleste jentene opplevde å bli avvist og gitt opp av sine plasseringssteder forut for Trogstad. Hovedtyngden av jentene ble plassert på Trogstad mot sin vilje. En betydelig del av jentene fortalte at de erfarte plasseringene som «frivillig» tvang. De hadde ikke fått prøvd sine saker i fylkesnemnd, og opplevde at de var underlagt et press om at hvis de ikke flyttet til Trogstad ville barnevernet gjennomføre plassering uansett. Sånn sett en beskrivelse av noe de opplevde som «frivillig» tvang. Totalt sett er overgangsproblematikk knyttet til Trogstadplassering spesiell med tanke på omfang av problematikk og motstanden jentene uttrykker, men representerer forøvrig langt fra noe uvanlig fenomen i forhold til ungdoms overgang ti l barneverninstitusjoner generelt. Krav til jentene som plasseres, og institusjonen som skal ivareta og legge til rette for mottak, er store. Jeg vil påstå at dess høyere innsats og kvalitet en kan legge i overgangsfasen for jenten, dess raskere vil en kunne etablere virksomme og stabiliserende prosesser. Dette vil jeg komme nærmere tilbake til senere.

1.2. Stabilisering.

Kravene til institusjon og jentene er høye med tanke på å kunne etablere en hverdag som avløser uro, rastløshet, umiddelbarhet, rus- og fluktatferd og turbulens, med forutsigbarhet og trygghet utover dagen i dag. Stabilitet i denne sammenheng vil lettest kunne knyttes opp mot institusjonelle daglige rutiner og aktiviteter, skolegang og evne og mulighet til å utholde ro og stillhet. Stabilitet i denne sammenheng er ikke noe statisk, men mer et begrep som uttrykker en endring fra det umiddelbare til det middelbare. Kvaliteten av dette arbeidet er nært knyttet til den innsats som ytes i mottaks-overgangsfasen.

1.3. Selvstendiggjøring.

Jentene som flytter inn på Trogstad er relativt sett gamle når det blir besluttet at de skal plasseres. Gjennomsnittet var langt opp mot 16 år. Trogstad kan således forstås som jentenes siste sjanse i karrieren til å kunne realisere å påbegynne det krevende selvstendiggjøringsarbeidet. De aller fleste jentene i utvalget har allerede i god tid før de kom til Trogstad en høyt utviklet selvstendighetvilje. En vilje som for de fleste er utviklet som et resultat av at de har vært i en tvangssituasjon. Jentenes eneste opplevde alternativ har ofte vært å klare seg selv. To av jentene i utvalget beskriver en tilværelse som gatejenter fra 12 - 13 års alderen. Motstanden mot Trogstad før plassering, er for en stor del begrunnet i ønske og vilje til å skulle klare seg selv.

Utfordringen blir sånn sett først og fremst å skape en prosess hvor jentenes selvstendighetsvilje blir harmonert med et mål om en best mulig plattform for et selvstendig liv etter oppholdet på Trogstad.

Dette er et mål som trenger og fortjener å bli utdypt. Selvstendiggjøring må nødvendigvis måles ut fra hver enkelt jentes forutsetninger, alder, kontekstuelle forhold, osv. Imidlertid er det mulig å operasjonalisere målet, allmenngyldig. En rekke forhold knyttet til å etablere et selvstendig liv er det mulig å oppøve ferdigheter i forhold til og å ha kunnskaper om. Oppgaver som for eksempel personlig hygiene, stell av klær og hus, daglige rutiner knyttet til mat, trivsel, og økonomi og prioriteringer i den forbindelse. Ferdigheter i forhold til planlegging og bruk av tid. Kort sagt formidable oppgaver i seg selv, men nøkternt vurdert overkommelige mål.

Langt mer komplisert er de krav som er av en helt annen karakter, og som en vet jentene blir møtt av den dagen de skal etablere seg. Krav som først og fremst utfordrer sosiale ferdigheter, beslutningsevne, følelsesliv, ensomhet, impulsivitet, etc.

2. Undersøkelsen; Designe og metode.

Oppdraget om evaluering av virksomheten ved Trogstad ble gjennomført som et samarbeidsprosjekt mellom Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge og Rogneby kompetansesenter. Evalueringsarbeidet ble utført i perioden mai - november 1996. Fra institusjonens side var det et ønske om å gjøre opp status etter fem års drift.

Trogstad er en privat barneverninstitusjon som ble opprettet i 1992, i forlengelsen av at Trogstad statlige spesialskole ble nedlagt. I de femti årene Trogstad skole ble drevet, var målgruppen jenter med betydelige sosiale og emosjonelle vansker. Trogstad Ressurssenter som privat barneverninstitusjon valgte å bygge videre på kompetansen som var skapt i forhold til jentegruppen. Institusjonen utviklet et faglig konsept som rettet seg mot jenter som var utsatt for grov mishandling og/eller omsorgssvikt. Hovedtyngden av jentene som bor og har bodd ved institusjonen har vært utsatt for seksuelle overgrep. Institusjonen har plass til åtte jenter, og har driftsavtaler med Hordaland og Sør-Trøndelag fylkeskommuner for fem av plassene. Institusjonen ligger landlig til ved Mjøsas bredder, ved Kapp i Østre Toten kommune.

Evalueringsdesignet vektla å få innsikt i institusjonsdrift og forhold rundt det, gjennom informasjon fra brukerne. Åtte jenter ble intervjuet. Fire jenter som bodde på institusjonen og fire jenter som var utflyttet. Intervjuene var kvalitative dybdeintervju med utgangspunkt i en særlig utarbeidet intervjuguide. Slik sett var innretning og perspektiv for studiet «bottum up».

I tillegg ble hele personalgruppen(16) intervjuet ved bruk av semistrukturerte intervjuskjema utviklet for formålet. På samme måte ble kommunalt ansatte barnevernkuratorer for de fire jentene som var utflyttet intervjuet. Ustrukturerte samtaler ble gjennomført med ledere for barnevernstjenesten i de to fylkeskommunene.

Samla sett ga denne informasjonen et godt innblikk i institusjonen med utgangspunkt i data fra fire ulike posisjoner.

3. Funn - problemområder.

3.1. Overgang.

På en del områder skiller Trogstad seg ut i forhold til institusjonsplassering forøvrig. Målgruppen representerer en særlig sårbar og krevende gruppe av ungdom. Ungdomsgruppen har som oftest motstand mot plassering og behandling, og som plasseres som et resultat av at tiltak i nærmiljøet ikke strekker til. Langt på vei kan en betrakte situasjonen for jentene preget av dikotomi. Et sprik mellom på den ene siden jentenes motstand/frihetstrang/selvstendighetsvilje og på den andre siden disiplinering, samfunnets reaksjon på uønsket atferd og beslutninger og mål om endrings- og behandlingsinnsats. Dette er et trøblete utgangspunkt.

I litteratur fra forskning rundt tema om overgangsproblematikk er det en sterk fokusering på de særlige krav og belastninger som er forbundet med ulike typer av overganger for barn og unge. Dette er krav som en strengt tatt kan betrakte å ha gyldighet for alle barn og unge. I mitt anliggende er det komponenten belastninger på den ene siden og muligheter på den andre siden av særlig interesse(Guldborg m.fl. 1991, Skau 1987, Hansen 1992, Jonsson 1990, Arnesen 1995). I studiet av gatebarn i Sri Lanka behandler Einar Hanssen(1992) begrepene «pull-faktorer» og «puch-faktorer» som sentrale for å forstå gatebarn. Han legger i «push-faktorer» de belastninger barna utsettes for i familie og hjemmemiljø og i «pull-faktorer» de muligheter, alternativer og fristelser barna ser i gatelivet. Overgangen til Trogstad kan for jentene betraktes lineært med disse komponenter som ytterpunkter. For enkelte av jentene er det først og fremst institusjonens muligheter og alternativer som er framtredende, mens det for andre av jentene er belastningene som er det dominante. I den sammenheng påpekes det i flere forskningsarbeider at det profesjonelle hjelpeapparat lett overser de sosiale og psykiske omkostninger som er forbundet med bruddet. (Guldborg 1991, Jonsson 1990)

Til tross for at en kan og bør forvente en bevissthet om både muligheter og omkostninger fra plasseringssystemer, barnevernsmyndighetene i kommunene, tidligere institusjoner, fylkesbarnevernet og skolemyndigheter, og fra mottakersystemene i institusjon og skole, gir data fra undersøkelsen lite grunnlag for oppmuntrende konklusjoner om innsats og tilretteleggelse i mottaksfasen. Snarere framstår den totale innsats som fragmentert, ufullstendig og til dels tilfeldig.

Oppsummert gir studiet av Trogstad grunnlag for å fokusere overgangsproblematikk på særlig tre områder:

   1. Innsikt i overgangen fra hjemmemiljø/institusjon/fosterhjem/venner/familie og til Trogstad som en belastning som utfordrer tilpasningsevne og motstandskraft.

   2. Overgangsfasen som et terapeutisk utgangspunkt avgjørende for et videre vellykket forløp i institusjonsplasseringen.

   3. Jevnaldrendes betydning i kraft av å representere en forsømt ressurs. Dette må ses i sammenheng med de muligheter og alternativ institusjonen totalt sett representerer for en betydelig del av ungdomsgruppen.

3.2. Stabilisering.

Trogstad er en institusjon som har jentene boende i ett til to år. Det sier seg selv at ambisjonene i forhold til endrings- og behandlingsmål i lys av et slikt tidsspenn må være beskjedne. På den andre siden kan en like gjerne forholde seg til et slikt tidsspenn med å stille økte krav til effektivitet for institusjonen. I denne sammenheng vil nøkkelen til effektivitetstenkning ligge i kvaliteter forbundet med stabilisering. Utgangspunktet for en slik tenkning er at stabilitet i ungdommenes hverdag og liv er en forutsetning for å motivere for det krevende framtidsrettede endrings- og behandlingsarbeid.

Evalueringsstudiet viste entydig at kravene til institusjonen og jentene for stabilisering er høye. Det er tre faktorer som er av særlig interesse i den sammenheng.

For det første var det gjennomgående høy grad av motstand mot tiltaket. Jentene opplevde oftest plasseringen ved Trogstad som en forvisning fra de omgivelser de kom fra. En forvisning på grunnlag av en avvisning som gjør overgangen særlig traumatisk. Som jeg har behandlet over, stilles jentene på den ene siden overfor store og oftest urimelige krav til tilpasningsevne. På den andre siden stilles institusjonen overfor høye krav til aktsomhet og tilbud om støtte og tilretteleggelse. Flere av jentene tilla i sine beskrivelser av sine institusjonsopphold forut for Trogstadplasseringen, at de langt på vei var årsak til sammenbrudd og avvisning.

For det andre beskrev de fleste av jentene en tilværelse preget av turbulens med hensyn til kriminalitet, rusing, impulsivitet, skolegang etc. Ei side som vanligvis er den som får sterkest og mest oppmerksomhet fra barnevernet generelt og barneverninstitusjoner spesielt.

Dette er to forhold som alene og i seg selv understreker behovet for beredskap og aktsomhet med hensyn til den første avgjørende fasen av institusjonsoppholdet, og som vanligvis er de mest synlige fenomen for personalet.

Det tredje element/forhold av særlig interesse i denne sammenheng er beskrivelser fra de jentene som framsto som oppgitt sett med egne øyne. Dette er den delen av jentene som i liten eller beskjeden grad beskrev et utgangspunkt hvor de hadde håp for seg selv for framtiden, tillit til omgivelsene og således tro på at endring av en smertefull og håpløs tilværelse var mulig. Disse jentene i utvalget beskrev sitt utgangspunkt ved plassering som preget av en opplevelse av å være nakent overgitt til seg selv. For to av jentene i utvalget var dette beskrivelser som framsto som gyldige også for det videre forløp av institusjonsoppholdet. I studiet om barnebyen Skå behandler Britt Jonson(1990) de tidligere barnebyguttenes opplevelse av avvisning. En av konklusjonene i hennes avhandling er at dess naknere avvisningen oppleves dess sterkere er motstanden mot endring og behandling.

Med utgangspunkt i de tre ovenfor beskrevne fenomener er det etter min vurdering grunnlag for å måtte nyansere og operasjonalisere stabiliseringsbegrepet. Dette gjelder særlig for den siste kategori av jenter hvor atferden er lite turbulent. Atferden framstår for disse jentene som preget av passivitet og selvdestruktivitet. Det er således åpenbart at en må legge et annet innhold i stabilisering av denne gruppe av ungdom enn for de som omfattes av en atferd som beskrevet i de to første fenomener. Studiet av Villa 1600(Clifford og Arnesen 1997) fokuserer nettopp institusjonens evne til å forstå og tilrettelegge tilbud ulikt for disse to hovedgrupper av behov i ungdomsgruppen. Og at de høyeste krav stilles fra ungdommer med passiv og selvdestruktiv atferd.

3.3. Selvstendiggjøring.

Dette er, som behandlet innledningsvis, et begrep av særlig interesse med tanke på å forstå barneverninstitusjoner for ungdom som en endeholdeplass i barnevernskarrieren. I materiellet fra Trogstadstudiet er selvstendiggjøringsoppgaver - og mål særlig tydelig med tanke på hvordan jentene opplever det. Sett i lys av institusjonens målformuleringer og tiltaksrepertoar er ikke selvstendiggjøring like framtreden. Institusjonens mål er å gi omsorg og behandling til jentene. I tillegg har de til oppgave å sørge for kontakt med familie, hjemmemiljø, og barnevernet på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Det tillegger også institusjonens oppgaver å sikre skoletilbudet og legge til rette for fritidsaktiviteter på institusjon og i nærmiljøet. Dette er et arbeid som krever samarbeid med en rekke ulike instanser. Et sentralt mål for virksomheten er behandling. Dette er et mål som er vidt og som oppleves som problematisk av personellet og jentene. Personellet gir uttrykk for at de erfarer målet som lite retningsgivende og til dels utfordrende med hensyn til institusjonsmiljøet som en helhet og den enkelte jentes behov spesielt. Jentene på sin side gir uttrykk for at de ikke ønsker behandling på den ene siden og ønsker behandling på den andre siden. De fleste jentene har en «snever» opplevelse av hva behandling er. De forbinder det med individuelle samtaler, i noen grad gruppesamtaler, med psykolog. De aller fleste av jentene som hadde erfaringer med slik form for behandling, rapporterte behandlingen som meningsløs. Dels skyldtes dette språkproblemer og struktur, og dels skyldtes det at de ikke var motivert for slik behandling. Jentene rapporterte at personellets innsats i mange sammenhenger, og ikke minst støtte fra jevnaldrende var terapeutisk virksomme, men uten at de klassifiserte det som behandling.

Institusjonen har i beskjeden utstrekning ansvar for etablering/oppfølging etter at jentene flytter fra Trogstad. I det ligger det at oppdragsgivere i det kommunale barnevernet ikke har tillagt denne oppgaven i bestillingen ved plassering i institusjonen. Til tross for at det kommunale barnevernet tillegger denne etablerings- og oppfølgingsoppgaven til egen virksomhet, har Trogstad for noen av jentene etablert bistand i overganen til etablering i hjemmemiljøet. I tillegg var det på trappene etablering og oppfølging i institusjonens nærmiljø for to av jentene. Disse erfaringene er av særlig interesse i denne sammenheng, og må nødvendigvis ses i lys av de erfaringer som ble beskrevet av de jentene som ble ivaretatt av det lokale hjelpeapparat etter utskriving.

Den jenten i utvalget som erfarte oppfølging fra Trogstad i forbindelse med etablering i hjembyen, tilla denne oppfølging stor verdi og betydning. Oppfølging fra særkontakt innebar for denne jenten først og fremst betydning i kraft av de personlig offer som ble gjort. Hun erfarte disse konkrete episoder som en bekreftelse på egen verdi, og en god og betydningsfull relasjon. Dette var en støtte som jenten beskrev å være særdeles virksom og meningsfull. Det gjorde inntrykk at særkontakten midt i en personlig alvorlig tragedie valgte å prioritere oppfølging av henne.

Det er interessant at dette oppfølgingsarbeidet ikke ble organisert som en del av en naturlig oppgave for institusjonen. Det lokale barnevernkontor gjorde private avtaler om innsats fra særkontakt på siden av Trogstad. Dette er noe jeg vil komme nærmere tilbake til nedenfor i den avsluttende drøftingsdelen.

For tre av de øvrige jentene var situasjonen annerledes. En av jentene måtte gjennom en mislykket og smertefull erfaring gjennom forsøk på etablering i hjembyen. Resultatet ble deretter etablering, som en privat ordning, i fosterhjem hos en av personalet ved Trogstad. Den ansatte søkte permisjon fra arbeidet ved institusjonen og arbeidet i fulltid som fostermor. Dette var en ordning som jenten beskrev som sin redning. Den positive og gode relasjonen hun hadde fått til fostermor gjennom oppholdet på Trogstad, fikk hun nå ivaretatt gjennom et tiltak som for henne ble overkommelig. Det hører også med til bilde at en annen av personalet fungerte som besøkshjem. De to øvrige jentene var begge i en situasjon hvor de skulle etablere seg i egen bolig fra skolestart høsten 1996. De skulle begge begynne som elever i den videregående skole, og oppfølging fra Trogstad var avtalt for en lengre etableringsfase i nærmiljøet til institusjonen. Begge jentene fortalte at de hadde etablert gode relasjoner til jevnaldrende i nærmiljøet. De beskrev etterverntiltak som svært positivt av flere grunner. For det første representerte tilbudet en nødvendig og overkommelig vei mot selvstendiggjøring før det kunne være aktuelt med etablering i de storbyer de kommer fra. En annen sentral side for jentene er tryggheten de opplever med at Trogstad på den ene siden er tilgjengelig for dem, og på den andre siden aktivt tar et ansvar for oppfølging av dem i en krevende selvstendiggjøringsprosess. Slik jentene beskrev situasjonen sin sommeren 1996 var framtidsutsiktene preget av håp. De hadde begge lagt bak seg et skoleår med positive erfaringer både faglig og sosialt. De hadde begge etablert sosiale nettverk i nærområdet som de opplevde som betydningsfulle og gode. Begge jentene hadde avklart en forlenget perioden på Toten med sine familier, men beskrev avstanden til dem noe forskjellig. For den ene jenten var kontakten med familien jevnlig, og i en positiv utvikling, men avstand ble beskrevet som nødvendig. For den andre jenten var det slik at hun ikke ønsket kontakt med familien. Begge jentene ga uttrykk for at de ikke hadde et sosialt nettverk med jevnaldrende eller andre i nærmiljøet som de ønsket å opprettholde.

De fire jentene i utvalget som hadde flyttet fra Trogstad ga beskrivelser av ettervernsoppfølgingen fra de kommunale barneverntjenester som totalt sett gir grunnlag for å sette fokus på at sammenhengen mellom det tilbud og den innsats som gjøres i institusjon og den innsats og det tilbud som blir gitt i etterkant av de lokale barneverntjenester. Alle jentene fortalte at de fikk nye kuratorer i forbindelse med tilbakeføring. De kuratorene som var ansvarlig for plassering var enten sluttet eller ny kurator ble satt som ansvarlig for jentenes etterverntilbud. Med et unntak ble innsatsen fra kuratorenes side beskrevet som mangelfull, fragmentarisk og at relasjonene var preget av mangel på involvering og oppfølging, og således framsto som betydningsløs. Tiltak som ble iverksatt var minimal og jentene opplevde totalt sett at de ble overlatt til seg selv. Unntaket omfatter den jenten, som jeg tidligere har beskrevet, som fikk et etteverntilbud på Toten etter at forsøk på etablering til et selvstendig liv i byen hun kom fra hadde ramlet sammen. Alt i alt framstår etterverntilbudet som løsrevet fra den omfattende innsats som ble tilbudt jentene i institusjon. En institusjon som for jentene er en endeholdeplass i deres barnevernkarriere.

4. Avsluttende kommentarer.

Trogstad som institusjon er i en situasjon hvor de ikke hadde bygd opp et spesifikt tilbud om ettervernoppfølging av jentene. En sentral begrunnelse for det er at oppdragsgivere, den kommunale barneverntjeneste, ikke er villig til å dekke kostnadene ved en slik oppfølging. Til tross for denne situasjonen, er det en dreining i institusjonstilbudet som i økende grad korrelerer med jentenes behov og interesser. I denne sammenheng er det et interessant trekk at for to av jentenes del ble etablerte private etterverntstiltak med utspring i personalet ved institusjonen.

Jentenes drivkraft og motivasjon er sentral i arbeidet med denne ungdomsgruppen. Vi finner denne motivasjon først og fremst i framtidshåpet og jentenes erfaringer med og opplevelser av å vinne innpass i sosiale sammenhenger blant jevnaldrende. Fagpersonellet ved institusjonen gjør en betydelig innsats for jentene i å støtte opp om de krefter som for dem representerer en selvstendiggjøring. For en betydelig andel av jentene har Trogstad etablert tiltak som ivaretar denne oppdriften etter at institusjonsoppholdet er avsluttet. Trogstad er en endeholdeplass i jentenes barnevernkarriere. Til tross for at fra institusjonen mål først og fremst reflekterer behandling og atferdsendring, mål som jentene langt på vei opplever som urealistiske, er institusjonen i ferd med å etablere en praksis som bidrar til å styrke sammenhengen mellom institusjonsopphold og etablering utenfor institusjon.

Ved å ta utgangspunkt i å tilrettelegge for et institusjonstilbud som skal bistå med å motivere for og støtte en selvstendiggjøringsprosess vil fokus for tilbudet i ungdomsinstitusjoner, i en helt annen utstrekning enn hva som er praksis i dag, etter min vurdering bli mer realistisk og langt mer i samsvar med de behov ungdommen uttrykker. Effekten av den innsats som blir gjort mot ungdom i institusjon kan og bør måles mot det liv ungdommen får etter institusjonsoppholdet, som unge voksne. Resultatene er ofte deprimerende. Svært mange av ungdomsgruppa havner i et uføre, hvor det eneste reelle alternativ er familien og de miljøer en kom fra før plassering. Ei side av den kommunale barneverntjenestes praksis er sentral i den sammenheng.

I den nye norske barnevernlovgivning(1993) er ettervernsretten begrenset til ungdommen er 20 år. Tvangsmessige tiltak kan ikke iverksettes etter ungdommen er 18 år. Fra barnevernsungdom er 18 år, og slik sett har blitt myndige vil de omfattes av både Lov om barneverntjenester og Lov om sosiale rettigheter. Dette trekker jeg fram i denne sammenheng fordi at dette fokuserer et vanlig beskrevet problem for barnevernsungdom. At de av økonomiske og ressursmessige hensyn blir avskrevet fra hjelp etter barnevernloven og overført sosialmyndighetene. Dette representerer i bunn og grunn en kynisk praksis. Det kommunale barnevern er de private barneverninstitusjoners oppdragsgivere. Vekting av ettervern på institusjoner må nødvendigvis ses i lys av det. Så lenge tankegange er dominert av at når ungdommen er blitt 18 år, reduseres forpliktelsene, er det rimelig å anta at satsing på ettervern vil være minimalisert.

I sammenheng med en ambisjon om å forbedre barneverntilbudet til ungdom med tanke selvstendiggjøringsprosessen, er det to forhold som Trogstad synes å lykkes med. Det ene forhold er grunnlaget for og virkning av etablering i institusjonens nærområde, og det andre forholdet er verdien av den kvalitet som etableres i relasjon mellom signifikante voksne ved institusjonen og ungdommen. De aller fleste av jentene som plasseres på Trogstad rekrutteres fra storbysamfunn. Institusjonen er definitivt situert i landlige omgivelser. De tre jentene i utvalget som nå etablerer seg i et etterverntiltak nær institusjonen er alle storbyjenter. To av dem med ei fortid som gatejenter. De vektlegger alle tre at det på den ene siden er det den tilhørighet de har oppnådd med jevnaldrende i fritid og i skole, og på den andre siden den tillit og støtte de opplever fra voksne på Trogstad, som er avgjørende for at de opplever ettervernstilbud på Toten som positiv og realistisk.

I tillegg representerer et forlenget opphold i barnevernregi på Toten, i god avstand fra hjemmemiljø og familie, en nødvendig distanse før hjemflytting oppleves som realistisk og overkommelig. Alternativet med at den kommunale barneverntjeneste står ansvarlig for ettervernoppfølging i hjemmemiljøet framstår, slik erfaringene fra de av jentene i utvalget som beskrev den form for ettervernoppfølging, som et tilbud som i svært liten grad har mulighet til å lykkes med å ivareta de virksomme og positive prosesser som kan være utkomme av institusjonsoppholdet.

Litteratur

Arnesen, Bjørn og Clifford, Graham. Fra spesialskole til barneverninstitusjon. Utredning om Trogstad ressurssenter. Arbeidsrapport nr. 1/97 Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge. UNIT - Trondheim

Arnesen, Bjørn, 1995. Brudd og håp. 10 ungdommers møte med en korttidsinstitusjon i barnevernet. Hovedoppgave ved program for Sosialt arbeid - Universitetet i Trondheim.

Clifford, Graham og Arnesen, Bjørn, 1997. Drømmen om selvstendighet. Ungdom vurderer opphold ved en utredningsinstitusjon drevet av det fylkeskommunale barnevernet. Arbeidsrapport nr. 3/97 - Barnevernets utviklingssenter i Midt- Norge. UNIT - Trondheim.

Guldborg, Per m.fl., 1991. Anbring meg ordentlig, om ungers tanker, følelser og fantasier. København, Danmark.

Hanssen, Einar, 1992. Gatebarn i Colombo. Bakgrunn, gjeng og gateliv, nettverk. Hovedoppgave i Sosialt arbeid ved Institutt for Sosialt arbeid, Universitetet i Trondheim.

Jonsson, Britt, 1990. «En gång Skå-pojke...» En studie av 20 f.d. Skå-pojkers erfarenheter av Barnbyen Skå. Rapport i Socialt arbete nr. 49, Socialhøgskolan - Stockolms universitet.

Skau, Greta Marie, 1987. Berglund-prosjektet. Når barn blir klienter. En studie fra et barnepsykiatrisk behandlingshjem i Nord-Norge. Tromsø. Eget forlag.

Tilbake